10 sanger og minner som aldri forsvinner

Som de fleste andre elsker jeg musikk, men siden jeg har Asperger og muligens er født en 20-30 år for sent hva musikksmak angår, har jeg kanskje ikke den smaken den gjennomsnittlige norske 34 åring har. La meg bare få si med en gang, at det har jeg aldri heller hatt! En klok mann sa en gang, at den musikken vi hører mellom 13 og 20 års alder, er den musikken som vil følge oss og som vi vil komme til å elske livet igjennom. Selvsagt kommer vi til og være åpne for helt nye sanger innenfor de samme sjangre som denne sjuårsperioden. Men poenget mitt er at når vi vil lene oss tilbake, gi blaffen i hva verden, venner og andre mener, vil sangene fra 13-20 perioden være det ultimate førstevalget! Særlig for oss Aspergere, fordi vi bestandig har unngått listepop og hva som har vært i tiden, og kun hatt fokus på det vi digger! Noe som svært ofte viser seg og variere veldig fra hva som er “populært”.

Her er derfor 10 sanger, jeg har elsket siden jeg hørte dem første gang. Det spesielle med disse 10 sangene er at jeg faktisk også husker hvor jeg var da jeg falt for dem! Nå vil kanskje de som leser dette tenke: Ok, det er ikke musikken han liker men nostalgien! Låtene bringer frem gode minner fra en tid han aldri vil oppleve igjen, en svunnen tid der somrene var lengre, magene var mindre og køene på TusenFryd kortere! Men der tar dere feil! Det er faktisk musikken som trumfer igjennom uansett! Dette er det musikkprofessor Jon-Roar Bjørkvold kaller grunntonen. Ny musikk vil komme og gå. Den vil kanskje også fenge oss, men det er fundamentet i vår smak som setter en evig standard for vår videre søken etter nye og spennende måter og fylle øregangene med lyd på. Jeg for eksempel, har bestandig hatt lettere for og si hva slags musikk jeg ikke liker, en hva jeg liker! Rett og slett fordi, jeg liker så mye forskjellig! Når det er sagt, er det visse sjangere ingen vil kunne overbevise meg om at det finnes sider av som også jeg kan like! Disse sjangrene er: Rap, progrock, HipHop, Fusion, Frijazz og metal. Sorry, men et sted går grensen! Jeg kan faktisk strekke meg til å si at Eminem har et par kule låter med tekster som på en ærlig og frisk måte beskriver livets harde realiteter. At Louis Armstrong kan få meg til å strekke på smilebåndet fordi han uten juks og teknologi viser at god musikk kun skapes ved hjelp av en dyktighet som ligger under huden på et menneske, og ikke en pc eller et miksebord, men der stopper det også.

NÅ OVER TIL DET JEG LIKER:

Jeg er som sagt, nokså altetende! Jeg kan digge alt fra danseband til rock, bare det er en noenlunde oppesen tekst og en melodi som kler teksten. Den skal ha en struktur som er gjenkjenelig uten og bære preg av kopi, samtidig som den ikke prøver alt for hardt og være nyskapende.

Det som stort sett er en fellesnevner for min musikksmak, er at jeg liker låter mer enn jeg liker band, grupper og artister! Derfor er det ytterst sjelden jeg har gitt resten av katalogen til en artist en sjangse, hvis jeg først har funnet en go`låt av dem jeg digger! Mulig jeg bør bli mer utforskende i fremtiden, fordi det er mye jeg går glipp av. Hva tror dere?

Listen er ikke i noen bestemt rekkefølge, så den må ikke tolkes slik at sang en er den han liker best osv. Jeg skriver om dem etter hvert som jeg kommer på dem og det er det! Jeg kommer ikke til og si noe som helst om selve låta, artisten eller bandet! Det kan dere Google sjøl! Her er det minnene og hvorfor jeg liker dem som er i fokus. Ren fakta står det nok om andre steder:

SANG 1: “Smake” av Dronning Mauds Land (1989)

Denne hadde tanta mi Helene på cd når jeg var liten. Hun spilte den når jeg var hjemme hos henne. Jeg likte den så godt at hun måtte ta den opp på kassett for meg. Jeg kan umulig ha vært mer enn 11-12 år, kanskje litt yngre. Hun tok opp hele CD`en, men det var bare denne og åpningssporet “Dronning Mauds Land” som festet seg, og som jeg endte opp med å spole tilbake til. Jeg husker jeg trodde de sang “Hun vil smake på din skje, og ikke sjel”! Tja, sånn kan det gå når man er så ung at man bare liker en sang for sangens skyld, og ikke innholdet! Jeg tror ikke jeg hadde lært hva sjel var enda! Uansett så er dette fengende norsk pop, der trommene blir spilt på maskiner av en blasert bokorm av en kar, som er mer kjent som forfatter en musiker. Vokalisten er hans kone med en nydelig stemme og en mann som er altfor stygg til å ha en så vakker hustru! Arne Berggren og Ingerborg Magerøy.

SANG 2:  “Mormors Kolonihavehus” av Clausen & Pettersen med Eva Madsen (1978)

14 dager hver sommer i 7 år var jeg i Danmark med min kjære støttekontakt Tore. Vi dro fra fornøyelsespark til fornøyelsespark hvor han satt i førersetet og hørte på alt fra Kent, David Bowie, Bo Kaspers til Lill Lindfors og jegsatt som en diplomatsønn i baksetet og koste meg med DANSKTOP på CD! Jeg husker det var stas, for hver gang vi var på et sted med platebutikk visste jeg det bød på en ny sjangsen til å snuse etter triple samlebokser av typen”Alle Tiders Største” Dansktop Hits”. Stort sett gikk låtene igjen, men det var alltid noen nye der. Dette var danske oversettelser av Skandinaviske hits som også hadde ligget på både norsk og svensktoppen, blandet med noen sanger som var rene danske slagere som ikke var kjent utenfor yndiglandet. Av de rene danske, er det “Mormors Kolonihavehus” som klart var den som jeg mest lengtet etter og eie. Gleden var derfor stor, da jeg endelig fant den! Danskene annonserer nemlig ikke låter på radio, og jeg hadde heller aldri hørt mer enn refrenget, eller akkurat slutten, så derfor var det vanskelig å vite navnet på artisten. Hvilket år, og i hvilken platebutikk jeg fikk greie på at det var Eva Madsen, husker jeg ikke. Men sangen har sittet som spikret siden 2003. Jeg likte den positive sommerlige teksten og det glade svingende trekkspillmellomspillet! Det var forresten i den sangen jeg lærte at når danskene ler, så griner de!

SANG 3: “Mitt Hjärtas Fågel” av Björn Afzelius Och Mikael Wiehe (1986)

Jeg hadde en assistent på ungdomsskolen som het Tom Berg. Tom Berg hadde meg i matte og gym, han var ikke utdannet lærer, men en flink fyr til sitt bruk og en nokså grei kar. Han drev med paragliding på fritiden, og kjørte en stor klassisk folkevognbuss av typen du ser i filmen “Little Miss Sunshine”. Biler har aldri opptatt meg, men jeg husker jeg syntes akkurat den var stilig! I bilen gikk det stort sett i P1, P4 eller musikk fra CD. Jeg kan aldri huske han spilte noe annen CD enn den som er avbildet over, nemlig debutplata til Björn og Mikael som duo! Mikael hadde jeg aldri hørt om før, men Björn hadde jeg fått så langt opp i halsen av en mor som elsket “Tusen Bitar” albumet, at jeg nesten hatet ham! Innerst inne syntes jeg nok att “Tusen Bitar” var en fin låt på en litt sånn “guilty pleasure” aktig måte, men det er aldri fett og innrømme at man digger det som foreldra digger! Jeg gjorde derimot opprør ved å innrømme at jeg likte låten på min egen måte. Det gjorde jeg ved å spille Anne Linnets danske originalversjon “Tusind stykker” istedenfor og hardnakket påstå at det var sangen som var viktigst, ikke artisten! Hvis mamma var så fordømt glad i Björn, burde hun i stedet ha en av de låtene han selv hadde skrevet som favoritt mente nå jeg! Uansett, “Mitt hjärtas fågel” vil for meg alltid stå som den desidert beste låta disse to noensinne har begått, det være seg solo eller som duo! En nydelig tekst som virkelig beskriver mitt forhold til min kjære Silje og hvor enkelt det er å gjøre folk glad! Det er bare og behandle dem på en måte som gjør at hjertefuglen deres ikke henger med nebbet! Jeg husker jeg tenkte: Dette er jo en vise, og ødlegges ikke en vise av så fyldig komp? Forsvinner ikke da tekstens budskap, fordi folk blir sittende og høre på instrumentene? Nei, hvis det blir gjort riktig kan det passe aldeles utmerket, noe denne sangen er et ypperlig bevis på! Stedet for oppdagelsen av denne låta var utenfor Holmlia flerbrukshall. Jeg satt alene i bilen og ventet på Tom, dristet meg til å ta CD ut av spilleren, da fikk jeg lese spor 3 der tittelen vireklig var “Mitt hjärtas fågel”. Jeg hadde tidligere spurt Tom om hva sangen het, men min erfaring er at surrete mannfolk sier noe de tror en sang heter, gjerne en strofe som gjentas ofte, men som kan vise seg og være noe helt annet en tittelen. Derfor måtte jeg ha bekreftelse! En slik låt måtte ikke glemmes og det har den da heller ikke blitt, nå nesten 20 år senere!

SANG 4: “Little Honda” Av The Beach Boys (1964)

Nå er vi virkelig tilbake i barndommen. Min far er fra USA, og han traff min mor der borte da hun var ung au pair i 20års alderen. Han ble med henne til Norge, og jeg ble født i 1987. Da jeg var 13, savnet faren min USA så mye at de skilte seg og han flyttet tilbake. Av det han etterlot seg husker jeg særlig 3 CD`er han sa jeg kunne beholde. To av dem var samlealbum med The Beach Boys, den tredje var “Spotlight” med Madonna. Madonna har jeg aldri likt noe særlig, men jeg husker den skiva spesielt godt allikevel, fordi det var den første skiva jeg klarte og sette på helt alene. Det var med den skiva jeg lærte meg hvordan cd-spilleren fungerer. Men det er «strandguttene» jeg skal snakke om her. I starten , jeg var bare en ungsau på mellom 9-12 år, tror jeg ikke jeg tenkte over hvor feil det var å foretrekke disse fremfor The Beatles. Musikken var fengende og minnet meg mye om det lille intrykket jeg allerede hadde opparbeidet meg av Amerika. Et land meg evig sommer, evig solskinn, noe morsomt å gjøre hele tiden. Musikk som hadde iørefallende melodier og enkle tekster om ting de fleste av oss kunne kjenne seg igjen i. Av alle sangene var det “Little Honda” som festet seg mest hos meg. Til da trodde jeg det var snakk om en bil, men det viste seg og være en motorsykkel av typen Honda 50. Jeg tror grunnen til att “Spirit Of America” var platen som festet seg mest ,foruten musikken, var coverdesignet. Noe mer helamerikansk platecover skal du lete lenge etter!

SANG 5: “Piken Fra Konfeksjonsfabrikken” av Øystein Sunde (1971)

Øystein Sunde er den helt klart den norske artisten jeg setter høyest! Det er han jeg kan flest sanger av, synes har de mest fengende melodiene og de beste rimene. Han som virkelig beviser at norsk er faen ikke så fattig som alle disse engelskpråklige ungsauene som skriver musikk i dag vil jeg påstå! Dette var den første sangen av ham som jeg lærte utenatt. Jeg imponerte nok stort på Son Viseklubb da jeg som ung 20åring sang den dobbelt så fort som det Øystein selv gjør på plata! Øystein Sunde er for øvrig en av ytterst få artister Silje og jeg er like glad i begge to.

SANG 6: “Mio Min Mio” av GEMINI (1987)

Filmen var så som så, det eneste jeg likte var landskapet den var filmet i, og at den fulgte boka brukbart. Tittelsangen derimot, av Bjørn og Benny fra ABBA ,har aldri sluttet og bergta meg! Alle kjærestepar har sin sang! Den ene sangen som betyr like mye for både Silje og meg, uavhengig av individuell musikksmak, er denne! Dette var nemlig den første sangen der det gikk opp for oss at vi faktisk har lik musikksmak på visse områder. Den er uendelig vakker med en blendende fløyte og en stemning som gjør at du glemmer alt. Du lar tiden stå stille og innser at verden og livet faktisk ikke er så ille, og at de gangene du faktisk trenger mest og slappe av, er når du ikke har tid til det. Det er derfor jeg har den som ringetone for Silje på telefonen! Fordi hun får meg til å føle meg på nøyaktig på samme måte!

SANG 7: “Å Kunne Æ Skrive” av Lars Bremnes (2000)

Jeg har bestandig hatt en mye eldre musikksmak en andre folk på min alder. Jeg hørte på Chuck Berry og Alf Prøysen på opptakskassett på walkman i skolegården i syvende, mens alle andre gikk rundt med discman og Absolutt Music 24! Den nyeste utgaven av Absolutt Music jeg har, er nummer 18, go figure! Jeg tror det har sammenheng med mangelen på innflytelse fra jevnaldrende venner da jeg ikke hadde noen, og dermed tilbrakte helgene i bestefars kjellerstue med vinyl fra min mors barndomog steinkaker fra min bestefars ungdom. Dermed bled min ungdomsmusikk min mors og min voksenmusikk bestefars. Jeg fant ut der nede at mye av den beste musikken egentlig var laget før vår tid og at det beste eksemplet på dette var visesangen. Tonesatt poesi, som setter teksten i fokus og har mest fokus på at melodien kun er der for at det skal bli lettere for deg og huske teksten. Jeg er nokså konservativ i viseveien, og foretrekker nok “De gamle mestere” som Alf Prøysen, Evert Taube, Hans Rotmo og Geirr Lystrup. Da jeg hørte denne på Son Viseklubb i 2008, skjønte jeg med en gang at det fantes mye fin “moderne visesang” også. Jeg husker jeg hadde desperat forsøkt og få Silje til å like viser, helt uten hell i mange mange år, frem til jeg en dag satte på denne for henne mens jeg var på do. Da jeg kom tilbake så gråt hun! Der ser man hvor stort inntrykk en sterk tekst kan gjøre, uavhengig av hva slags musikk man egentlig foretrekker! Den er fremdeles en av de vakreste norske sangtekster som noensinne er skrevet.

SANG 8: “Facing West” av Pat Metheny (1987)

Nå er vi tilbake til min ungdoms Danmarksturer med Tore. Standardritualet for disse turene var nemlig at før vi dro noe som helst sted dro vi innom nærmeste bibliotek så jeg fikk lånt underholdning nok til at jeg holdt kjeft i baksetet i 14 dager. Jeg prøvde selvsagt og variere fra år til år, men det var en lydbok som bestandig gikk igjen. En spennende fortelling om to barn som levde i en tid da farge-tv og fasttelefon var det eneste man hadde, og kontakten ble opprettholdt gjennom brevskriving. Barna heter Nils og Berit, og bodde i henholdsvis Oslo og Fjærland. Boken handler om hvordan de selv uten og vite det faktisk skriver sin egen bok, og siden Klaus Hagerup er morsom og Jostein Gaarder er kunnskapsrik, kan ikke fortellingen bli annet enn både spennende, lærerik og hysterisk festlig på samme tid. Vi får lære mye om trykkekunstens historie, populære norske forfattere og hvilke sjangre de skriver innenfor. Hvor vanskelig det var å oppsøke informasjon i en tid uten internett og hvor mye mer foreldre stolte på barna sine på 90- tallet. Nils og Berit er nemlig ikke eldre en at de begge går første året på ungdomsskolen og allikevel får de reise alene mellom Oslo og Fjærland. Siden telefon er dyrt, holder de kontakten gjennom en såkalt “brevbok” som de sender mellom stedene. Denne boken er faktisk manuskriptet til den boken de selv blir forfattere av, men det aner de ingenting om! Lydboken leses av to minst like flinke skuespillere som boken har forfattere, nemlig Kjersti Holmen og Kim Haugen. Jeg kunne skrevet mye mer om Bibbi bokens magiske bibliotek som boken heter, men det får bli en annen gang! Poenget her, er musikken i lydboken “Facing West” laget av Pat Metheny! En herlig futuristisk gitarlåt og drømme seg bort i. Tenke at livet burde alltid være så herlig som det er når man hører slik musikk. Jeg tror dette er en av de få gangene på denne listen hvor minnet betyr mer enn låta, men jeg liker den fremdeles selv om jeg ikke hører på den så ofte i dag som de andre på lista.

SANG 9: “Norwegian Fart Compilation”-A Tribute To Arse (1997).

Kristopher Schau er initiativtakeren til dette noe bisarre prosjektet, som har utgitt Norwegian Fart Compilation – A Tribute to Arse. Dette dreier seg om en ansamling uappetittlige kroppslyder som består av godt og vel 30 kolli promp. Inneforstått da at noen av kolliene er såkalte serier. Det totale antall avblåsninger er dermed noe høyere. Platen er en 7-tommer på rødbrun, litt gjennomsiktig vinyl, i et ytterst delikat pappomslag med dertil egnet motiv. Totalt opplag er på 400 eksemplarer, altså et riktig samleobjekt. Jeg har selvfølgelig anskaffet meg et eksemplar. Kristopher mener at en god grunn til å kjøpe singelen er at det antageligvis er den eneste muligheten man får i livet til å høre lyden av en bæsj som treffer en mikrofon til 30 000 kroner. Det vi hører her er nettopp dette eksemplaret som jeg nevnte ovenfor at jeg hadde anskaffet meg! Jeg betalte 250 kroner for platen på Neseblood Records Sjappe i Oslo! Det vi hører her er hele den orginale 7-tommeren som ble spillt inn i mars 1995 i PHAT Studioes, mastret og redigert i april 1996 i et studio i NRK. Utgitt i 1997 på Fascination Records Norway som jeg tror er et datterselskap av det adskillig mer kjente og etablerte Duplex Records. Tekniker var Raymond Pellicer og platen ble mastret og redigert av Vidar Brennodden. Kristopher Schau har selv mixet platen. Jeg har personlig rippet den og slått sammen begge sidene (Både A & B) til en eneste lang fil. Dere får med andre ord høre hele den komplette platen!


Platen leste jeg om i “Norsk Pop & Rockleksikon” da jeg fikk den boka til jul i 2005. Jeg husker jeg tenkte; Ikke har jeg platespiller, og ikke har jeg penger, men et av mine livsmål er, koste hva det koste vil, så jeg skaffet meg den platen! Jeg elsker nemlig promp! Det tok meg 5 år og 250 kroner, men nå ligger plata på YouTube til evig tid, og vinylen i skuffen min, jeg klarte det! Husker jeg tok drosje ned til Neseblood Records, mens Silje venta hjemme på Hauketo. Husker også mamma ble sur da hun skjønte hva jeg hadde brukt 250 kr på! Husker også godt hvor moro det var og lese i Dagbladet mange år senere at kunstner Jono El Grande som deltar med den prompen du kan høre på 3:32 vurderte og saksøke, da hans “verk” lå på internett uten hans tillatelse! Rompa på coveret er Kris sin, og bildet ble tatt ved å snike seg i radioresepsjonen på NRK etter stengetid en kveld, trekke ned buksa og sette seg på kopimaskinen! Min favorittpromp er for øvrig: 3:23.

SANG 10: “Barndomslandet” av Roy Gudmundsen (2020)

Vi avslutter med en nydelig tekst av en god venn. Poet Roy Gudmundsen fra Flateby, ble jeg kjent med på en av Kjell Hovdes mange mini-visefestivaler i juni som holdes hvert år. Han bor nemlig på et sted som heter Danmark og feirer Danmark og Sveriges nasjonaldag med festival 3 hele dager til ende. Roy er en allsidig fyr som skriver fantastisk og er også en jeg faktisk kjenner personlig! Jeg har vært ute med båten hans, og Silje har møtt ham i forbindelse med bedriftsfotball da han jobber som instruktør på Enpro, en vekstbedrift i Enebakk. Jeg tror dere best vil skjønne hva jeg synes om ham ved og lese dette: https://viser.no/2017/roy-gudmundsen-maanen-og-jeg/  og ved og lytte på en som skriver minst like bra som Ole Paus og Odd Børretzen, uten sammenligning for øvrig!


Se der var 10 sanger og 10 minner delt. Jeg kunne sikkert valgt 10 helt andre, da jeg har uendelig mange flere, men det får bli en annen gang. Musikk er kanskje det viktigste vi har i livet og er kanskje den mest allmenne formen for kommunikasjon vi har på tvers av språk og kultur!

Skrevet av Mattias Damsgaard Woodson

BESØK OSS

Empo AS
Teglvegen 27
1400 Ski
KART

KONTAKT

post@empo.no
+47 948 47 252

ÅPNINGSTIDER

Mandag – Torsdag 08 – 15:30
Fredag 08-15:00
Lørdag/Søndag stengt